Ventetid

Nå er vi snart på vei inn i adventstiden. Jeg gleder meg! I går var jeg i byen og kjøpte lilla lys i diverse fasonger, og jule-CDen til Odd og Sissel. Da ble det virkelig julestemning i heimen! Jeg tror jeg må gå til innkjøp av noe mer julemusikk. Det er ikke akkurat det jeg har mest av i hylla mi.

Adventstiden i år er litt spesiell. Jeg venter på dagen da Jesus ble født. Jeg venter på å feire jul hjemme hos mamma og pappa. (Siden jeg jobbet på julaften i fjor føler jeg litt at jeg ikke har hatt skikkelig skikkelig jul på to år. (Hvilket skremmer meg litt, for snart er kanskje ikke skikkelig jul det det en gang var...)). Jeg venter nemlig også på det som skal skje i januar. At jeg plutselig skal få en annen familie... eller... ikke helt en annen, for jeg vil jo alltid være i familie med familien min... men at man etterhvert blir en del av to kjernefamilier liksom. Jeg har aldri tenkt på det før egentlig... Når jeg tenker på det på den måten føler jeg litt at jeg lager litt opprør i familien. Misforstå meg rett... jeg gleder meg veldig til å være gift! Jeg tror det blir kjempekoselig og veldig veldig fint. Men jeg føler at jeg skal røske litt i familien likevel. Noen ganger må man jo tenke på hvor godt det er å kjenne rollen sin og vite akkurat hvor man tilhører. Når man tenker på det er det litt skummelt når balansen i livet er i ferd med å forandres og ting ikke lenger vil være som de alltid har vært. Og sånn vil det jo til en viss grad være for de andre i familien også...

Det blir en ny tid. En tid for å finne ut hvordan nye og gamle roller passer sammen, og hvordan de kan kombineres. Det blir spennende. Det er potensiale for voldsom personlig utvikling i tiden fremover tror jeg... Heldigvis er vi to stykker i samme båt. Det kan jo komme godt med.

Familie er veldig viktig... Og selvom jeg skal få min egen familie er jeg jo fortsatt i familie med familien min... og det kommer jeg alltid til å være. Det liker jeg! Også liker jeg familien min!

Hurra! Og god adventstid!
:)

Frister trening?

"Det jeg syns er verst med treninga er den slitsomme følelsen."  

-Adrian Prent, Fristet sesong 1, episode 26.

Ja greit, jeg skal innrømme det... Jeg følger med på Fristet, serien som går på tv 3 mandag til torsdag. Det er ganske teit, men også litt underholdende når man trenger litt hjernedødt hodefyll. Men uansett, hjernedødt eller ikke, Adrian kommer med de beste kommentarene og gullkorna! Serien kommer til å bli utrolig trist hvis han ryker...

Kjærlighet, glede, fred...

Jeg har tatt mange nådegavetester i mitt liv, og jeg har alltid scoret høyt på barmhjertighet, omsorg og ting i den gata. Jeg har også hver gang vært misfornøyd med at ikke profeti, åndebedømming eller tilsvarende sto på topp i stedet. Jeg har rett og slett følt meg kjedelig og lite åndelig.

"Hvem som helst kan være snille..."

I dag har noen pekt på det og sagt rett ut at det er en gave.
I dag har jeg for første gang følt at det kanskje faktisk er en gave som kan sidestilles med de andre.
I dag har jeg skjønt at omsorg og barmhjertighet ikke er mindre åndelig enn de andre gavene...

"Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse." Gal. 5:22

Poesi!

Jeg har egentlig aldri vært spesielt interessert i poesi. Jeg tror jeg har ansett det litt som en kunstform jeg ikke har forstått meg på. Men nå er jeg bergtatt. At ord kan være så vakkert!

Marion har vært i byen i anledning laiv. Det har blitt mye fjasing, fnising, skravling og mimring, og apropo mimring endte vi opp med å se Cyrano de Bergerac. Da kan man begynne snakke om talekunst!
*Smelt!*
Hvorfor er det ingen som snakker slik lenger?

Vi har forresten funnet ut at det er på tide at noen tar mot til seg og arrangerer poesi/kultur aften med vin, ost og kjeks. Marion og jeg hadde oppvarming til dette før afterlaiven på torsdag da vi hadde noen timer vi måtte slå ihjel. Vi fikk Daniel til å deklamere dikt for oss mens vi lå på senga og sløva. Det var fantastisk! Så folkens, det er bare å børste støvet fra bokhylla og grave opp gamle skatter slik at du er forberedt til poesiaften hos meg før eller senere. Hva med neste gang du er i byen, Marion?


Jeg forstår meg bedre på poesi nå!
Jeg har oppdaget farger jeg ikke visste fantes.
Alle bør se Cyrano de Bergerac!

Verden burde bli mer poetisk!

Skysveving

Jeg svever på en sky.
Det er ganske herlig.
Og det er godt å ha mennesker rundt meg som også gjør det.
Som vet akkurat hvordan jeg har det akkurat nå.
Jeg tror vi flyr litt over alle de andre menneskene.
Vi er ihvertfall ikke helt på flyvelengde med resten av verden.

Det er godt å ha noen å prate med
Ha noen å fjase med
Noen å føle med
Og så er det så godt at mange av dem bor i byen
Hurra!
Mennesker jeg er på flyvelengde med i samme by som meg!
Mennesker det går an å møte nesten når som helst!
Mennesker som jeg er blitt ganske glad i!


Det er intet annet enn fabelaktig!!
Applaus!

Laivhelg!

Laiving er umulig å forklare. Det må oppleves...
I helgen var jeg ikke meg selv, og for en befrielse det har vært. I helgen var jeg rappkjefta, høylytt, frekk og vrang. Direkte slem vil kanskje noen også kalle meg. Ingen skulle fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Jeg var også den skjøre, hjerteknuste, ensomme... En malplassert jente i adelens gjeve gjestebud.

Laiv er ikke virkelighetsflukt.
Laiv er en annen måte å lære på. En annen måte å oppnå forståelse på. Gjennom laiv kan jeg gjennom rollen min kjenne på følelser som jeg aldri ville kommet i kontakt med ellers. Gjennom laiv kan jeg oppleve hvordan samfunnet var i en annen tid. Historien virkeliggjøres gjennom laiv. Jeg lærer å interaktere med andre mennesker. I laiven utfordrer jeg meg selv, utvikler jeg meg selv, styrker jeg mine svake sider. Jeg blir mer bevisst på mitt eget liv, på mine valg. Mine relasjoner blir satt i et perspektiv jeg aldri har sett dem i før. Laiv er opplysende på en skremmende men unik måte.

Laivopplevelsen er spesiell!
Den er noe stort som aldri kan komme igjen i samme form, men som skal minnes og deles og som knytter oss sammen. Laiv gir gode vennskap som utvikles fort. Den gjensidige forståelsen av det vi har vært med på - laivopplevelsene vi deler - er et sterkere bånd enn alle andre fritidssysler jeg noensinne har drevet med!

Laiv er noe godt!!
Gleden, tomheten og savnet etter en laiv kan ikke forklares. Det er der, og det må det. Det er det som viser meg at jeg har delt noe stort med andre mennesker!

Takk for laiven alle sammen! Takk for at jeg fikk rope og kjefte og smelle. Takk for arbeidet vi gjorde på kjøkkenet. Takk for galskapen. Takk for hver enkelt dans. Takk for usmakelige gode gjerninger (hrmf...). Takk for de vakre ordene (og bevegelsene) i konkurransen til prinsen. Takk for at gjestebudet virkelig ble en fest. Takk for samtalene. Takk for mas og fjas. Takk for måltidene. Takk for relasjonene. Takk for energien. Takk for trygghet. Takk for usikkerhet. Takk for smilene. Takk for ørefikene. Takk for de stygge, nysgjerrige og de interesserte blikkene. Takk for vennskapene og for uvennskapene...

Takk for at jeg fikk æren av å dele denne store opplevelsen med dere. Takk for nye vennskap som er i ferd med å utformes. Håper jeg får mulighet til å møte pappa, Babette, Louis, Martine, Nathalie, prinsen, pesten, Ekko, Lea, Alain, erkeengel Michael, Hugo og selvfølgelig alle de andre igjen på Babettes nachspiel om ikke alt alt alt for lenge!

Glad i dere alle sammen!

Den helt enkle, mektige Jesus...

I kirka i går var preknen om Jesus. Hvem er Jesus? Tanken var at det skulle være en slags introduksjon rettet mot mennesker som ikke kjenner Ham. Personlig syns jeg det var et utrolig bra møte. Noen ganger trenger jeg sånt... Det helt grunnleggende liksom. Noen ganger blir livet og kristengreier og Gud og alt så voldsomt, så veldig omfattende og fryktelig dypt. Jeg skal ikke si at Gud ikke er omfattende og dyp og voldsom, men noen ganger trenger jeg det helt grunnleggende... At Jesus var her, døde for meg, overvant døden, lever i meg og elsker meg ubeskrivelig høyt!

Noen ganger tror jeg at jeg tar det Jesus gjorde for meg litt for gitt. Jeg tenker nok ikke daglig på det offeret. Kanskje ikke hver uke heller. Det gjør meg egentlig litt trist, for hver gang det går opp for meg hvor stort det faktisk er klarer jeg ikke skjønne hvordan det går an å leve uten...





Takk!!!

Disney-lista

Etter mye frem og tilbake om hvilke av Disney's klassikere jeg egentlig har, deler jeg herved lista over filmene jeg bestitter så folk som vurderer å kjøpe film til meg vet hva de kan forholde seg til.

1. Snehvit og de syv dvergene
2. Pinocchio
3. Fantasia
5. Bambi
10. Melody Time
12. Askepott
14. Peter Pan
15. Lady og Landstrykeren
16. Tornerose
17. 101 dalmatinere
18. Sverdet i stenen
19. Jungelboken
20. Aristokattene
21. Robin Hood
23. Bernard & Bianca
25. Taran og den sorte gryte
26. Mesterdetektiven Basil Mus
27. Oliver og gjengen
28. Den lille havfruen
29. Bernard & Bianca i Australia
30. Skjønnheten og udyret
33. Pocahontas
34. Ringeren i Notre Dame
35. Hercules
36. Mulan
37. Tarzan
38. Fantasia 2000
43. Min bror bjørnen
44. Q-gjengen
49. Prinsessen og frosken
50. To på rømmen

Disney-kveld anyone?
:D

Minuttene...

Man føler seg så liten...
Alt er så stort

Kontraster blir så veldig voldsomme
Tilfeldigheter blir så tilfeldige
... og så avgjørende.

Hvert minutt tar tid
Tanker

Uvisshet
Engstelse
Håp
Frykt
Savn

Kjærlighet!


Tap?

Visshet
Lettelse
Glede
Smerte
Sorg


Kjærlighet!

Glorie

Jeg liker å være hekta på sanger. Da ender det som regel med at jeg før eller siden slår opp teksten, og etter noen gjennomlesinger av den blir det om mulig enda kjekkere å høre sangen fordi det er lettere å synge med... I tillegg til at jeg som regel har skjønt litt mer av hva sangen handler om etter å ha lest teksten. Lurer litt på hvorfor enkelte sanger kommer ut av det blå og klistrer seg i hjernen min i tide og utide... :p

Her er ihvertfall den sangen jeg er hekta på for tiden...


Halo fra One Tree Hill




Verse 1
I never promised you a ray of light,
I never promised there'd be sunshine everyday,
I give you everything I have, the good, the bad.
Why do you put me on a pedestal,
I'm so up high that I can't see the ground below,
So help me down you've got it wrong, I don't belong there.

Chorus:
One thing is clear,
I wear a halo,
I wear a halo when you look at me,
But standing from here, you wouldn't say so
you wouldn't say so, if you were me
And I, I just wanna love you,
Oh oh I, I just wanna love you

Verse 2
I always said that I would make mistakes,
I'm only human, and that’s my saving grace,
I fall as hard as I try
So don't be blinded
See me as I really am, I have flaws and sometimes I even sin,
so pull me from that pedestal,
I don't belong there.

Chorus:
One thing is clear,
I wear a halo,
I wear a halo when you look at me,
But standing from here, you wouldn't say so
you wouldn't say so, if you were me
And I, I just wanna love you,
Oh oh I, I just wanna love you

Why you think that you know me
But In your eyes
I am something above you
It’s only in your mind
Only in your mind
I wear a
I wear a
I wear a Halo

One thing is clear,
I wear a halo,
I wear a halo when you look at me,
But standing from here, you wouldn't say so
you wouldn't say so, if you were me
And I, I just wanna love you,
Oh oh I, I just wanna love you

Haaaa ha-ha halo (x9)

Saman er ein mindre aleine

Nå har jeg akkurat lest ut boka Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda. Mitt første møte med historien var egentlig filmen. Jeg kjøpte den for noen år siden fordi jeg likte tittelen og syntes den virket fin. Jeg tror jeg likte den, men jeg husker egentlig ikke så mye av den.

Men ihvertfall...
Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for mursteiner, så en vakker dag for... en god stund siden endte jeg brått med å kjøpe denne 600 siders boka på nynorsk!

Jeg måtte gi boka flere sjanser, for jeg må innrømme at starten var nokså tung. Det var så mange personer, og boka er skrevet på en måte det er nødvendig å vende seg til. Det føltes veldig uoversiktlig å uorganisert ut.
Boka ble liggende på vent...

Så startet jeg på den og jammen klarte jeg ikke å kommer gjennom den tilslutt. Det var bare en liten kneik som måtte passeres. Etter det gikk det som en lek. Nynorsken, språket... Alt gikk så lett når man først var kommet inn i det. De første 200 sidene gikk tregest for meg. Men etter en lang 7 timers togtur fra Oslo til Bergen var plutselig resterende sider blitt redusert til 50. Disse ble slukt på null komme niks på en rolig nattevakt, tilfeldigvis akkurat i natt...

Boka er nydelig. Historien om fire veldig ulike mennesker som kommer sammen og blir til en liten familie. Mange syns siste halvdel blir for kjedelig, men for meg ligger spenningen i relasjonene mellom menneskene. Hvor leder de? Hva føler de egentlig for hverandre? Hvorfor gjør de som gjør? Hvordan har de havnet der de er?

Tittelen er slående... og egentlig litt poetisk spør du meg...
Det er en vakker bok som jeg absolutt vil anbefale! Ikke la deg skremme av de 600 sidene og nynorsken, ei heller av språket. Boka er egentlig ganske lettlest. så du kommer raskt inn i det, å da vil du knapt registrere nynorsken eller det tilsynelatende kronglete språket.


Jeg har et eksemplar til utlån... dersom noen skulle ønske seg det.

Tur

Jeg må gå på tur når jeg kommer tilbake til Bergen.

Jeg må komme meg på en overnattingstur innen nærmeste fremtid.

Et eller annet sted.

Planlegge og legge i vei.

Jeg savner det!

Jeg trenger det.

Det blir fint.

Neste helg kanskje.

Ja.

Neste helg bør det bli.

Håper jeg.

Fint vær!

Kanskje lørdag til søndag da.

Fredagskvelden er jeg jo i Tabben.

Lørdag til søndag.

Det tror jeg det må bli.

Ber om fint vær.

Regnvær er så demotiverende.

Det blir fint.

Tur i nye områder.

Det blir bra.

Sånn det var og er og hva som helst

Det er voldsomt... overveldende liksom.
Man klarer ikke riktig gripe hverdagen.
Hvordan var dette igjen?
Man er et sted men samtidig et helt annet.

Så lett det bare forsvant ut mellom fingrene selvom man ville holde det fast.
Selvom man ville at tiden skulle stå stille.
Man klamret seg... så godt man kunne.
Men tilslutt kunne man ikke det lenger.
Har alt sammen skjedd?
Eller var det bare en veldig lang drøm?

Ingen vet egentlig hva du snakker om.
Kanskje de bryr seg... en liten stund ihvertfall... men de vet ikke hvordan det virkelig virkelig var.

Alt er normalt... for alle andre.
Ingenting har forandret seg...
Alle utsider er som før.
Men innsiden...
Det er storm!
Eller... er det egentlig det?
Tomhet.
Stormende tomhet...

Stillhet.

Man kan spørre seg hva som skjedde.
Følelsen av å være malplassert.
Litt sånn utadæsjælopplevelse.
Man er ikke riktig seg selv.

Hvordan var det egentlig å leve før?
Hvordan fungerte man?
Hvordan gjordes ting?
Hva gjør jeg egentlig her?
Hvordan er egentlig livet?
Hvordan skal man egentlig leve videre?

Det er stille om natten.

Folk forholder seg ikke til hverandre slik man er vant til lenger.

Folk flest kjenner deg ikke på den måten

Hva gjorde man egentlig når man var alene?

Kjenner folk meg lenger?

Bryr folk seg?

Tiden fylles opp
Minner
Musikken
Bildene
Så vondt
Men så godt


Smerte!!


...aldri før visste jeg at savn kunne gjøre fysisk vondt...

...og aldri visste jeg at man ikke riktig faktisk kommer over det...

........

Jeg er skuffet over meg selv for at jeg er så dårlig til å oppdatere her. Ikke engang når jeg lover det går det. Vet ikke hvorfor det har blitt sånn... men det har det nå.

Det jeg hadde tenkt å skrive om tidligere var det faktum at jeg er blitt Norgesmester! Norgesmester i janitsjarkorps, elitedivisjon... riktignok sammen med resten av Sandvikens-ungdomskorps, men ikke mindre Norgesmester av den grunn :)... Jeg hadde egentlig lyst til å skrive mer utdypende om hele opplevelsen, men nå som det er gått såpass med tid siden da vil det uansett ikke bli som jeg hadde håpet. 

Jeg ser ikke lenger ting som interesse for alle og enhver slik jeg gjorde tidligere. Eller.... interesse er kanskje ikke riktig ord... Men tidligere kunne jeg jo skrive om nesten hva som helst, og jeg syntes selv også at det ble ganske bra. Sånn er det ikke lenger. Jeg er misfornøyd. Kanskje det er fordi jeg så å si også omtrent har sluttet å skrive dagbok og dermed ikke får noe særlig skrivetrening? Jeg har egentlig lyst til å skrive både dagbok og blogg, men det koker på en måte bort... :( Det er veldig veldig trist, for jeg har veldig stor glede av det som er samlet både her og i alle dagbøkene mine...

Kanskje jeg rett og slett driver med for mye? Eller kanskje det er fordi jeg bruker mindre tid foran datamaskinen? Eller rett og slett fordi jeg stort sett har noen andre i nærheten nesten til enhver tid? Jeg tror kanskje det er en liten kombinasjon av alle disse...

Jaja... Jeg vet ikke om jeg tør å love hyppig oppdatering lenger. Det varer tydeligvis bare i begrenset tid uansett... Men plutselig en dag kommer et innlegg... forhåpentligvis om ikke altfor altfor lenge!

Tålmodighet

Guri! Nå er det lenge siden sist dere fikk oppdatering her. Det har kanskje vært litt mye å gjøre her de siste månedene slik at bloggen har gått litt i glemmeboka. Veldig synd siden jeg en periode så ut til å ha blitt litt flink. Rekker ikke noe langt innlegg nå, for jeg skal snart på blankvåpentrening. Men jeg må nok komme med en oppdatering i løpet av uka, for det har skjedd mye gøy i det siste som hadde vært gøy å få ned på papiret.

:)

Klem klem!