Jeg har vært kristen hele mitt liv. Det har alltid vært godt og trygt å ha det faste holdepunktet i Jesus. Selvom jeg til stadighet er i utvikling er Han uforandelig. Det er utrolig godt å vite.
På fredag, da jeg var på Ungfila, begynte jeg å tenke litt på hva menighet betyr for meg - hva Ungfila betyr for meg. Da jeg var yngre gikk vi ganske fast på i en menighet. Etterhvert gikk vi ikke der så ofte lenger, men Marion og jeg gikk i en ungdoms-hvaskalmankalledet?-klubb?-ting? Der det var andakt og lovsang og sosialt og den slags. Men på et tidspunkt sluttet vi der også. Da var det en laaang periode jeg ikke gikk noe sted i det hele tatt omtrent.
På FBO hadde vi oppgave å skrive troshistorien vår, som vi da delte med hverandre i grupper. Troshistorien vil si livshistorien din med fokus på troen. En utrolig fin prosess. Vanskelig og krevende. Det å skulle dele det dypeste i deg med andre mennesker gjør deg sårbar, men det gir deg også en helt annen tilknytning til de menneskene. De vil forstå deg på en annen måte. Se flere sider av deg enn du viser hver dag. Jeg syns troshistorieoppgaven var mest fin!
I den oppgaven skrev jeg litt om mitt forhold til menighet opp gjennom årene, og jeg velger å dele noen utdrag av denne ellers ytterst lite delte oppgaven for å gi dere et bilde av mine tanker rundt menighet for bare noen år tilbake.
"Jeg husker Oase i Trondheim (2002?). Da var Knut Tveitereid der, og han sa at noe av det viktigste for en kristen er å gå i en menighet. Men det ville jeg helst ikke høre på, og det har jeg faktisk fornekta ganske lenge. Vi hadde vel gått ut av OKS og starta i Filadelfia på dette tidspunktet i tillegg til at vi hadde slutta å gå på de ungdomsmøtene vi pleide. Vi hadde vært på Filadelfia noen ganger, men for å være helt ærlig likte jeg meg ikke spesielt godt. På ungdomsgruppa på søndagene ble vi liksom ikke kjent med noen, folk hadde nok med dem de kjente fra før, og fredagsmøtene… baaahhh… det var heller ikke særlig moro. Man ble å tusle rundt for seg selv. Det var ingen som så deg… det var altfor stort for nye! Så man kan vel egentlig si at jeg ikke så meningen med menigheten, man var jo uansett bare en i mengden som uansett ikke ble sett. Jeg syntes egentlig at jeg kunne klare meg like bra alene. Det var faktisk ikke før i sommer (2006) at jeg skjønte hva en menighet skal være. "
Jeg møtte en kompis jeg ikke hadde sett på lenge den sommeren. Og han tok meg med i menigheten han gikk i. Møtet var ikke fantastisk. Jeg husker ikke hva de snakket om eller noe... Likevel fikk jeg en liten åpenbaring den dagen...
"Jeg ble med ham i menigheten hans og det var da jeg så hva en menighet skal være. Den var ikke så veldig stor, men alle kjent hverandre der. Folk hadde forskjellige tjenester der, man var der etter møtet og spiste boller og prata. Jeg fikk til og med prata med folk der. Da så jeg at det var som en familie. Folk passa ungene til andre mens de ordna til kirkekaffe. Det var bare noe med stemninga der som fikk meg til å føle meg hjemme med en gang. Da skjønte jeg hva meningen med menigheten egentlig var."
Jeg skjønte da at jeg trengte å komme meg inn i en menighet. Hvilket var grunnen til at jeg bestemte meg for å starte på FBO istedenfor å jobbe det året. Et valg jeg aldri har angret på for fem flate øre. Via FBO fikk jeg masse kontakter på Filla, og det var plutselig fryktelig enkelt å komme seg inn i det store, skumle, ugjennomtrengelige miljøet jeg tidligere hadde møtt i samme lokaler.
Jeg går fortsatt aktivt i Ungfila. Å det er rett og slett helt fantastisk! Det er ikke kjempemange folk som jeg virkelig kjenner godt der lenger. Det ville nok ikke vært så vanskelig å bli bedre kjent med de mange bekjente jeg har der, men det krever jo litt initiativ til å gjøre det, noe jeg ikke har for øyeblikket. Men det er uansett godt å komme dit og vite at jeg tilhører der og virkelig er hjemme. Det er hyggelig når folk hilser på meg. Det er fint å kunne småprate med folk. Og det er et sted som man (ihvertfall jeg) kan være meg selv.
Det er også fint å kunne bety noe i miljøet, og jeg har virkelig tro på tjenester av ulikt slag som en god inngangsport for å bli kjent med folk og komme inn i miljøet som ellers meget mulig føles ugjennomtrengelig. Jeg føler også at jeg fikk et mer "eieforhold" til Ungfila da jeg starta å hjelpe til i kaféen. En følelse av at dette er noe vi gjør sammen. Jeg kommer ikke bare på besøk, jeg er med på å drive hele dette fantastiske ungdomsarbeidet fremover.
Det er godt å kunne si "jeg er Ungfila" og vite at det er sant...
Jeg vet at noen mennesker får brekninger og det som verre er av ordet "menighet". Det er mye dårlig erfaring ute å gå. Men jeg må si at min erfaring de siste årene er at menighet er noe godt. I Ungfila er det mennesker som interesserer seg for meg. Hele meg! Det handler ikke om hvor mye eller lite jeg går på trynet, men om at det bestandig vil være mennesker der som vil være der løfte meg opp igjen hver bidige gang. Det er mennesker man kan være virkelig ærlig med om livet. Er livet dritt så er det greit! Da er de der med forbønn! Det er godt å møte mennesker jeg kan stole på. Mennesker som oppriktig bryr seg om hvordan jeg faktisk har det.
Før skjønte jeg ikke helt hvordan man liksom skulle kunne elske hverandre som Jesus elsker oss. For meg er "elske" et veldig stort ord. Det er ikke et ord det har gått voldsomt inflasjon i i mitt vokabular. "Elske" handlet lenge om forholdet mellom kjærester og ektepar. Det er først nå den siste tiden jeg har opplevd at det finnes en annen form for å elske. "Være glad i" holder ikke når jeg skal beskrive følelsene mine for Ungfila. Det må sterkere ord til for å bre om følelsene jeg har for alle som er der. Det er godt å komme dit og føle seg elsket tilbake.
Ungfila er et sted jeg kan komme og være meg selv. Da jeg var liten syntes jeg det var pinlig å gå til forbønn hvis det var noen jeg kjente som var der. Jeg vet ikke helt hvorfor... jeg følte kanskje det var ydmykende og et tegn på svakhet? Men er ikke ydmykhet en positiv egenskap? Det å kunne stå frem og si at jeg ikke makter alt selv... På fredag sa Lars Christian at svakhet er en nøkkel til å få et forhold til Gud som Far. At vi må åpne oss for at vi trenger en far. Det er når vi er svake vi trenger Gud. Jo mindre vi prøver å gjøre ting selv, jo mer får Gud gjort gjennom oss.
Det er ikke noe negativt i å være svak. Derfor er jeg ofte til forbønn. Jeg liker når jeg kan få legge frem behov jeg har, og dele ting som er vanskelig i forhold til både Gud og mennesker med en annen person som kan legge det frem for Gud sammen med meg. Det er deilig å ikke måtte klare alt selv!
Selvom jeg noen ganger syns Ungfila blir veldig stort er jeg utrolig takknemlig for at jeg får gå der. Jeg burde nok skaffe meg en cellegruppe. Jeg er veldig åpen for den slags! Jeg har virkelig tro på småfelleskap! Men det hadde vært fint å slippe å måtte reise til byen for det hver uke. Det tar så mye ekstra tid. Vi får se hva som skjer... ;)
Det er noe vakkert med menigheten. Å se mennesker i tilbedelse. Jeg elsker det! Ærligheten i det! Åpenheten! Det personlige møtet mellom Gud og menneske i et rom med mange andre. Gud er en personlig Gud. Ingen i hele verden har et likt forhold til Gud, for ingen mennesker er like. Ingen kan derfor fortelle deg hvordan du skal pleie ditt forhold til Gud. Jeg vet bare at jeg får utrolig mye mer ut av kristenlivet når jeg får delt det med andre og det ikke bare blir noe jeg skal prøve å drive på med i fritiden på egenhånd. Så klart... det er viktig for meg å prøve å bli bedre kjent med både Gud og meg selv ikke bare på fredagskveldene. Men Ungfila blir en viktig inspirasjon til nye tanker omkring Gud, omkring mitt forhold til Ham og meg selv, og til utviklingen av et dypere forhold til Ham.
