Nå har jeg akkurat lest ut boka Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda. Mitt første møte med historien var egentlig filmen. Jeg kjøpte den for noen år siden fordi jeg likte tittelen og syntes den virket fin. Jeg tror jeg likte den, men jeg husker egentlig ikke så mye av den.
Men ihvertfall...
Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for mursteiner, så en vakker dag for... en god stund siden endte jeg brått med å kjøpe denne 600 siders boka på nynorsk!
Jeg måtte gi boka flere sjanser, for jeg må innrømme at starten var nokså tung. Det var så mange personer, og boka er skrevet på en måte det er nødvendig å vende seg til. Det føltes veldig uoversiktlig å uorganisert ut.
Boka ble liggende på vent...
Så startet jeg på den og jammen klarte jeg ikke å kommer gjennom den tilslutt. Det var bare en liten kneik som måtte passeres. Etter det gikk det som en lek. Nynorsken, språket... Alt gikk så lett når man først var kommet inn i det. De første 200 sidene gikk tregest for meg. Men etter en lang 7 timers togtur fra Oslo til Bergen var plutselig resterende sider blitt redusert til 50. Disse ble slukt på null komme niks på en rolig nattevakt, tilfeldigvis akkurat i natt...
Boka er nydelig. Historien om fire veldig ulike mennesker som kommer sammen og blir til en liten familie. Mange syns siste halvdel blir for kjedelig, men for meg ligger spenningen i relasjonene mellom menneskene. Hvor leder de? Hva føler de egentlig for hverandre? Hvorfor gjør de som gjør? Hvordan har de havnet der de er?
Tittelen er slående... og egentlig litt poetisk spør du meg...
Det er en vakker bok som jeg absolutt vil anbefale! Ikke la deg skremme av de 600 sidene og nynorsken, ei heller av språket. Boka er egentlig ganske lettlest. så du kommer raskt inn i det, å da vil du knapt registrere nynorsken eller det tilsynelatende kronglete språket.
Jeg har et eksemplar til utlån... dersom noen skulle ønske seg det.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar